Stakkars Deichman, stakkars oss
Jeg lurer på hva newyorkerne hadde sagt hvis politikerne foreslo at biblioteket på Fifth Avenue skulle stenge dørene – fordi huset hadde blitt litt gammelt.
Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.
På Hammersborg står et lysegrønt hus og gråter. Glassbiter fra en «B» har falt fra fasaden, ned i det våte gresset og havnet blant slaps og sprøytespisser. Den grønne gamle mannen feller tenner nå, 86 år har han blitt og ingen har passet på ham nå som en ny og yngre skulle komme. Og nå er han her, den nye; i glass og lysende hvitt, glatt og stort og blankt, nærmere cruisebåtene og lett å finne for turistene der nede ved siden av Operaen i Bjørvika.
Så den gamle grønne mannen stenger dørene sine for siste gang. Bare en fest gjenstår for publikum. Flere tusen har meldt seg på, sier facebook. Men hva er det vel å feire? tenker den gamle, og feller mer maling mot gresstustene.
– Det er litt sånn vemodig, sier en mann når NRK kommer med Dagsrevy-mikrofonen på lille nyttårsaften, bibliotekets siste dag.
– Jeg liker den litt old timey-følelsen, at det ser ut som et bibliotek, sier en annen.
Ser ut som et bibliotek? Ja, det gjør det. Som et slott! Et slott med bøker. Et slott for vanlige folk. På den siste dagen er det fullt, mange vil se og lukte og ta, nå som det er over og ut med den gamle. Et likskue med åpen kiste.
På innsiden, i den gamle mannens mage, har menneskene romstert i årevis. Hvem? Vi er skoleelever, studenter, pensjonister, frilansere, mennesker med prosjekter vi ikke tjener penger på, men som vi elsker, som vi graver oss ned i. Vi er hjemløse og rusmisbrukere som vil varme seg litt, lese en avis. Fint å få 30 minutter gratis nett, for den som aldri kommer til å eie en smarttelefon.
En mann roper – Neeei! Du trakk kabelen ut av maskinen min, alt er borte!
En gammel knark har sovnet over Dagsavisen. – Gunnar, du må våkne nå, sier bibliotekaren.
En blond dame, snakker høyt med seg selv på et fremmed språk. – Hitler! Rasista! Hitler! Rasista! Hun skjærer med blå penn på baksiden av en konvolutt. Rasismo! Hun skriker nå. Studentene ser forskrekket på hverandre over pultene – en eldre mann, som slektsgransker i et hjørne, hvisker beroligende
– Hun er her hver dag, det er ingenting å bry seg om! Studentene vender usikkert øynene tilbake til skjermene sine.
Innerst i lokalet har en jente med hijab sovnet. Hun har selebukser og store hipsterbriller som har endt opp litt på skjeve i det ansiktet møtte pultens pute. Får vi lov å sove på pultene der nede i Bjørvika? Lurer jeg. Får de gale komme dit? Vil de føle seg hjemme i det nye store bygget med ledlys og stoler som ikke knirker?
Killer. Killer! Troll! Rasista!
Det er paraplyer og vinterjakker som henger på stolryggene i dag. Om sommeren er det tøyposer med håndklær rullet rundt badedrakter og badebukser. Da står vinduene åpne og byen bråker utenfor. Kan vi åpne vinduene i det nye bygget, mon tro?
Jeg sitter alltid og skriver i bygdehistoriehjørnet av biblioteket. Jeg er et vanedyr her mellom reolene. Jeg liker at bygget har samme farge på innsiden og utsiden, det får meg til å føle at alt henger sammen. Opalglasslampene henger over meg som Jupiters måner. Jeg lurer på hvem som skal få de fine lampene når det hele er slutt. Hvem skal få være her når private kjøper bygningen? Og hvem er egentlig interessert i noen tusen kvadratmeter med takhøyde til verdensrommet? Oslos akropolis, ble det kalt, høyden vi sitter på.
Nå er det lenge siden noen har flikket på den gamle lysegrønne mannen. Derfor kan jeg på damedoen fordype meg i de andre deichmanianernes tanker:
Eva i veiledningen er uutholdbart kjekk.
Ingenting er som litt god gammaldags økonomisk angst.
No way out of this hell.
Vil noen skrive tankene sine på dodørene i det nye bygget? Oslo er så rik nå, så rik at alle må oppføre seg ordentlig. Ingenting på veggene som interiørarkitektene ikke har bestemt.
Det er visst for trangt for bøkene, sier de som jobber i den gamle grønne mannen. Bibliotekarene må gå så langt, sier de. Flere kilometer rundt i bokmagasinene. En bibliotekar forteller i NRK-mikrofonen at bokmagasinene nå er tømt – bare et eksemplar av Samtiden har klistret seg fast i en hylle og det er ingen som har grid å rive det løs. Takk Samtiden, for at du prøvde. Jeg vil også holde meg fast, men klokken er 19:00 og høyttaleren annonserer for aller siste gang at jeg må ut. Biblioteket skal stenge, for godt.
Jeg lurer på hva newyorkerne hadde sagt hvis politikerne foreslo at biblioteket på Fifth Avenue skulle stenge dørene – fordi huset hadde blitt litt gammelt.