Fra 1660 var dannelsesreisen, The Grand Tour, en del av embetsmennenes utdannelse. Etterhvert ble det populært i den europeiske overklassen å sende de unge ut for å lære om klassisk kunst, kultur og språk. Reisen varte i flere måneder og hensikten var personlig vekst og dannelse. I dag reiser overklassens barn ut i verden for å se hva fattigdom er.

Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.

Bistandsaktuelt |  |

– Har du vært for lenge på et sted blir du blind og må reise vekk for å kunne se verden med nye øyne, sa Aristoteles, som mente at kunnskapen kom fra det erfarte.

Siden fulgte forfattere og kunstnere på leting etter inspirasjon og «ekthet». Senere lengtet hippiene seg vekk fra materialismen i vest til et alternativt liv i det spirituelle øst.

Med 1990-tallet kom billige flybilletter, reisehåndboken Lonely Planet, og backpackerne ble plutselig mange. Utilgjengelig mystikk ble erstattet av thai-whisky og rave-parties.

Da det første charterflyet til Thailand tok av fra Gardermoen var det over: Å reise langt var ikke lenger imponerende i seg selv.

Kollektiv avlatsøvelse

Men eventyrlysten forsvant ikke av den grunn. Og generasjonen født i toppen av behovspyramiden hadde i tillegg begynt å kjenne på skammen over ikke å ha gjort oss fortjent til livene vi lever. Generasjonen som ikke bygget Norge, innesperret av velstand og kvelende takknemlighetsgjeld. Trangen til å bidra, kombinert med følelsen av at alt allerede er gjort, etterlot et vakuum. Skriket til en generasjon som ikke har noe å skrike for. Vi ville ut å redde verden, og samtidig redde oss selv.

I denne tidsånden fant Kilroy og STA travels et marked for den kommersielle bistandsturismen på begynnelsen av 2000-tallet. En kollektiv avlatsøvelse til salgs for ungdom på jakt etter mening. Reklamen lover en bedre verden med din innsats.

Den forgylte fattigdommen

Og ungdom kjøper billett: Barnehjem, husbygging, kvinners rettigheter. De lar seg berøre og begeistre. Noen velger utdannelse og karriere basert på opplevelsen. Flere blir igjen lenger enn planlagt; fascinert av et roligere tempo og mindre jag etter penger og ting. De finner et liv de synes er ekte. Klisjeen om«de lykkelige fattige» har erstattet kolonistenes idé om «de ville».

Det er alltid lett for en besøkende med returbillett i lommen å bli forelsket i et fattig land, bli betatt av samholdet nøden tvinger frem, og av tapperheten som preger nødens ofre. Det har Arild Molstad, en av Norges mest bereiste skribenter sagt. Forelskelsen kan lett overskygge forståelsen av årsakene til fattigdommen. Årsaker som den reisende ikke bidrar til å endre. Og spørsmålet er om det er de besøkende eller de besøkte som får mest igjen for pengene.

Jeg har deltatt i debatter om bistandsturisme på Universitetet i Bergen, Chr.Michelsens Institutt, Universitetet i Oslo, Studentersamfunnet i Trondheim, Radio Nova og God Morgen Norge på TV2. Kommentaren ble skrevet i tilknytning til en større reportasje jeg laget om bistandsturisme i Guatemala.