Hver dag er dødens dag

Anne Håskoll-Haugen Artikler

Åtte prosent av verdens befolkning bor i Latin-Amerika. Likevel blir 40 prosent av alle drap begått her. Aller verst er Mellom-Amerika. Bussjåføren Edgar Rolando Morales Muños (46) ble drept en tidlig morgen. De to g­jerningsmennene løste billett og satte seg ned blant de andre passasjerene, så løsnet de skuddene og stakk av i en ventende bil. Ett av 14 000 drap i Guatemala dette året.

Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.

Bistandsaktuelt |  | Mars 2013

Vi er i det mellomamerikanske landet El Salvador, et av de aller mest voldelige land i verdens mest voldelige region. Rundt 30 tenåringer har møtt opp til et seminar i en småby rett utenfor hovedstaden.

Solen er på sitt varmeste nå rett før regntiden. Ungdommene vifter seg med programmet de har fått utdelt, men er allerede svette i sine blå og hvite skoleuniformer. Kursleder Guillermo Rubio ber alle stille seg opp på en linje, før han sier:

– Ta et skritt frem alle som har opplevd å bli overfalt.

Mer enn halvparten beveger seg forsiktig fremover.

– Ta et skritt alle som kjenner en som har blitt drept? Et skritt den som har et familiemedlem som ble drept under borgerkrigen? De som kjenner et gjengmedlem eller har sett vold eller drap der de bor?

Jenter og gutter beveger seg frem i ulik takt. De ler litt skjevt mens de sammenligner antall skritt med dem som står rundt. Bare én person står igjen på startlinjen når Rubio stiller det siste spørsmålet.

– Og hvem vil forandre dette landet?

Alle bykser frem før de går inn i klasserommet for å lære mer om hvordan de skal gjøre nettopp det.

– Målet er å hjelpe de unge til å analysere sin egen virkelighet, gi dem alternativer til volden og gjengene. Hadde vi begynt med forebyggende arbeid for 15 år siden, ville vi ikke hatt voldssituasjonen vi har i dag, sier kurslederen, som jobber for den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas.

Syke samfunn

Voldsbølgen i Latin-Amerika har vokst seg stadig større. For å ta et eksempel: Det bor omtrent like mange i Spania som i de syv mellomamerikanske landene. Men mens det i Spania er mindre enn ett mord per dag, er det rundt 40 i Mellom-Amerika. Lenger sør er det Colombia og Venezuela som sliter med dystre drapsstatistikker.

– Jeg mener volden nå har tatt dimensjoner av en humanitær katastrofe, sier Benedicte Bull, førsteamanuensis på Senter for utvikling og miljø. Hun følger situasjonen tett.

Verdens helseorganisasjon sier at et «sunt» samfunn vil ha maksimalt 5 mord per 100 000 innbyggere i året. Norge har til sammenligning 0,6 mord per 100 000. Når tallet passerer 8 per 100 000, snakker man om kriminalitet som epidemi. I verdens farligste by, San Pedro Sula i Honduras, er risikoen nesten 300 ganger så høy. Her skjer det 169 drap per 100 000.

Vekst og vold

Volden har utviklet seg samtidig som Latin-Amerika har opplevd stor økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Ifølge Verdensbanken er 75 millioner mennesker løftet ut av fattigdom bare det siste tiåret. I samme periode har middelklassen vokst med 50 millioner mennesker. De fleste latinamerikanske landene regnes ikke lenger for utviklingsland, men som «mellominntektsland».

Likevel befinner altså 42 av verdens 50 farligste byer seg her. Listen publiseres hvert år av den meksikanske organisasjonen Seguridad, Justicia y Paz, og baserer seg på antall drepte per 100 000.

Karakteristisk for de fleste av de 50 byene på årets liste er at de befinner seg i demokratiske land, utenfor krigssoner. Av de åtte andre byene, er tre i Afrika og fem i USA.

El Salvador, Guatemala og Honduras er blant landene som er hardest rammet. Historisk sett er dette svake stater, preget av kupp, konflikter, korrupsjon og skjev økonomisk fordeling.

Guatemala og El Salvador har gjennomlevd langvarige borgerkriger som en konsekvens av dette. Honduras ble samtidig brukt av USA som militær treningsbase for å bekjempe opprørere i nabolandene, og ble på den måten trukket inn i konflikten.

Fredsavtalene som ble signert på 1990-tallet har ikke fjernet årsakene til konfliktene. Stor fattigdom, skjev fordeling, arbeidsledighet, lave lønninger, lite skolegang, korrupsjon, fri flyt av våpen og kokaintrafikk gir gode vekstvilkår for kriminalitet.

I denne konteksten har kriminelle gjenger vokst seg sterke. De største og mest beryktede heter Mara Salvatrucha og Mara 18, også kalt Barrio 18. Begynnelsen på gjengene var emigrerte salvadoranere som organiserte seg i forsvar mot gjengene i Los Angeles.

Selv om voldsproblemet er svært sammensatt, gis kokainen mye av skylden. Myndighetene i USA regner med at 90 prosent av kokainen som smugles dit kommer gjennom den mellomamerikanske korridoren; nær 600 tonn årlig. Mesteparten produseres i Colombia.

Samtidig har Mexicos krig mot narkotika-kartellene i eget land presset de kriminelle sørover mot Guatemala, Honduras og El Salvador. Her kan de operere mer i fred for lovens lange arm; med svake rettsinstitusjoner blir over 90 prosent av kriminaliteten aldri oppklart. Ifølge Benedicte Bull er det klare koblinger mellom deler av statsapparatet og kriminelle grupper, særlig i Honduras og Guatemala.

Rotløs ungdom

Migrasjon fra Mellom-Amerika til USA har ført til at familier splittes og mange unge vokser opp uten voksne. I Guatemala, Honduras og El Salvador er 70 prosent av befolkningen under 30 år. Det er først og fremst unge menn som rekrutteres til kriminelle gjenger. Og som dør som følge av voldsbruk.

De fleste gjengmedlemmene er fra fattig bakgrunn. Det betyr likevel ikke at middel- og overklassens ungdom er forskånet fra volden: En studie fra Guatemala viser at de rike løper ti ganger så stor risiko for å bli ranet som de fattige.

Verdens helseorganisasjon er bekymret for de langvarige virkningene ungdomsvolden har både psykisk og sosialt. På verdensbasis blir rundt 250 000 ungdom mellom 10 og 29 år drept årlig. For hver unge person som blir drept regner de at 20 til 40 ender på sykehus. Mange får varige skader.

 

Barnemordere bak lås og slå

I ungdomsfengselet Sendero de Libertad (Frihetens sti) utenfor hovedstaden San Salvador bor 160 gutter under 18 år. De er der fordi de ennå ikke er gamle nok til å bli overført til vanlige fengsler.

Ran, utpressing, vold og drap. Tross sin unge alder har mange av disse guttene sett mer brutalitet enn de fleste av oss. Loven beskytter dem fra å få navn og bilde i avisen. Men to av dem har sagt seg villige til å fortelle sin historie.

– Det er ikke et vakkert liv jeg har levd. Jeg har gjort så mange grusomme ting, sett så mange dø. Jeg har drept, og gitt ordre om å drepe. Til slutt brydde jeg meg ikke om noen eller noe.

Seks år på gata

Det er «Alejandro» som forteller. 17-åringen har snart sonet tre år for mord. Drapet var planlagt. Han skjøt en gutt midt i pannen.

«Alejandro» forteller om en barndom med to foreldre som var døvstumme, som ikke evnet å ta seg av ham. Allerede syv år gammel ble han stort sett overlatt til seg selv.

Han ble snart del av en kriminell gjeng. De ble hans nye familie. «Alejandro» snakker rolig og reflektert.

– Her inne har jeg fått mye tid til å tenke. Jeg har lært å lese og skrive, og tar kurs i snekring. Jeg har faktisk laget stolen du sitter på, sier han.

Vi er på fengselsdirektørens kontor. Ved siden av sitter den snart 20 år gamle «David» og venter tålmodig til «Alejandro» har fortalt ferdig. Også han har vært i en gjeng. Hvilken vil han ikke si.

– Jeg var fullstendig fortapt. I seks år levde jeg på gaten. Jeg rømte fra en far som slo oss, både meg, søsknene mine og moren min. Jeg utviklet et voldsomt hat, sier «David».

Han forteller at livet i gjengen ble «en utgang» for ham, til et annet liv, men også inngangen til et tøffere liv enn han hadde ønsket seg.

– Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har drept. Det er mange, altfor mange, forteller han.

Drepte som 11-åring

«David» kom til et punkt hvor til og med lederne i gjengen ba ham om å roe seg. Han sier han hatet alle og likte makten våpnene ga. Han var elleve år første gang han tok livet av en person. Nå soner han en straff for trippeldrap.

– Moren min ble så glad da jeg ble fengslet. Hun vil heller at jeg skal være her enn med gjengen. Hun sover bedre om natten nå. Jeg var så tynn da jeg kom hit, nesten ingenting igjen av meg. Her får jeg god mat, og helsestell hvis noe feiler meg. Jeg har aldri hatt det sånn før.

«David» forteller i detalj om episoden som til slutt gjorde at han ble fengslet. Fengselsdirektøren advarer mot å la den komme på trykk fordi noen kan gjenkjenne den. Det er nok å slå fast at hendelsen er som tatt ut av en blodig actionfilm.

I fengselet har «David» fullført 12 års skolegang. Han drømmer om å bli den første med universitetsutdannelse i sin familie.

– Vi utnytter hvert sekund vi har her inne, skyter «Alejandro» inn.

– Problemet er at guttene risikerer å miste alt de har lært når de slipper ut. Tilbake i hverdagen er det mange som ikke har noe sted å gå, annet enn til gjengen. Det er fortsatt ingen jobber, ingen aktiviteter, og fattigdommen er den samme. Hos oss får de mat på tallerkenen tre ganger om dagen, en seng å sove i, utdannelse, yrkestrening og faste rammer å forholde seg til.

Mannen som forteller er direktør på anstalten, og heter Jose Hugo Castillo. Han mener det er et paradoks:

– Først når de blir fengslet får ungdommen alt de har krav på utenfor murene.

Castillo har sittet sammen med oss og hørt på guttenes historier. Det har blitt mange slike historier i løpet av årene han har ledet Frihetens sti.

Hardere straffer

Menneskerettighetsombudet i El Salvador, Oscar Humberto Luna, er kritisk til den hardhendte fengslingspolitikken myndighetene fører. Han forteller om en virkelighet med overfylte fengsler og mange menneskerettighetsbrudd.

– Vi har egentlig plass til 9000 fanger fordelt på 19 ungdomsfengsler. Men i dag er det 27 000 innsatte, sier han.

Inntil 2010 var maksimalstraffen for mindreårige syv år. Nå er lengste straff på 15 år. Myndighetenes politikk for å få bukt med voldsepidemien har vært hardere straffer og null-toleranse. Det har ført til en stor økning i antall fengslinger.

Studier av kriminelle gjenger – «maras» – i Latin-Amerika viser samtidig at fengslene er den fremste arenaen for å rekruttere nye medlemmer til gjengene. Stikk i strid med intensjonene har de tøffe tiltakene mot ungdomskriminalitet derfor trolig bidratt til at gjengene har vokst seg enda sterkere.