Er det plass til de fattige i fremtidens byer?

Anne Håskoll-Haugen Artikler

 I 2050 vil det være ni milliarder mennesker i verden. Syv milliarder vil bo i byer. Men i skyggen av blanke kontorbygg lever fattige i frykt for gravemaskinener som rydder plass til en verden de ikke har råd til.

Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.

Bistandsaktuelt |  | Mai 2016

Dhaka, Mumbai, Manila, Buenos Aires, Cape Town… enorme byer, millioner av mennesker.

I 2008 bodde det for første gang flere mennesker i verden i urbane områder enn på landet. I 2050 vil syv milliarder av oss bo i by – det er flere mennesker enn det fantes i 2010. Byene tyter ut og vokser sammen med hverandre.

Allerede finnes 35 byer med over ti millioner innbyggere. De har fått sitt eget navn – megacities.

Vi lever i urbaniseringens tidsalder; velkommen.

Urban fotsopp

Hvert år flytter 26 millioner mennesker fra landet og inn til byene i afrikanske og asiatiske land. 26 millioner. Hvert år. Så hvis du trodde vår tids største folkevandring er flyktningene som kommer inn til Europa, tar du feil. FN spår at hele fremtidens befolkningsvekst på to milliarder vil skje i byene; det aller meste i Afrika sør for Sahara.

– Urbanisering er kjernen i vår tid. Vi må få det bra til fra starten, for det blir vanskelig å ta tak i det i etterkant, har FNs generalsekretær Ban Ki-moon sagt.

Problemet er bare at vi allerede er i etterkant – for byene de står jo der. Hver og en av dem en kjempeorganisme med helseutfordringer; svettende av forurensing og kloakk, forstoppet av dårlig trafikkplanlegging, med øresus, virusinfeksjoner og fotsopp.

Nå skal enda to milliarder dyttes inn. Men hvor?

Det overveldende flertallet av millionene som hvert år flytter til urbane strøk er fattigfolk som jakter en bedre fremtid. De drar fra landsbygda fordi det ikke er jobber nok, fordi det mangler skoler og sykehus og fordi mer tørke og flom gjør det vanskeligere å leve av jordbruk.

De aller fleste ender opp i barrios, ghettoer, favelas og shantytowns. Rundt én milliard mennesker bor nå i slumområder i verdens byer. Tallet skal stige til to milliarder i løpet av de neste 20 årene.

Og det er i slummen byens «sykdommer» kommer tydeligst til syne. Uten rent vann, kloakk og elektrisitet, presset sammen som erter på boks, bor de fattige på grunn de ikke eier. Ofte er folk i slummen ikke registrert i offentlige registre. Uten papirer på at de eksisterer faller de utenfor skole- og helsetilbud og får ikke stemme ved valg.

Ofte er ikke bebyggelsen engang tegnet inn på kartet. Usynligheten gjør slumboerne sårbare når investorer oppdager at den skitne grunnen de bor på kan bli attraktive tomter i millionklassen.

Verden har voksesmerter

Vi er i Lagos, Nigeria, den største metropolen på hele det afrikanske kontinentet. 21 millioner mennesker bor her. Byen er kaotisk, støyende, forurenset, forstoppet; men også optimistisk. Her finner man moderne kontorbygg og leilighetskomplekser med parabolantenner vendt mot solen.

Heisekraner svinger armen i takt med hjulene i økonomien. Den vokser og vokser. Nigeria har ikke bare den største byen, men også den største økonomien i hele Afrika. Oljen er fortsatt viktigst, men eiendomsinvestering frister mange nye investorer. De får dollartegn i øyeeplet av tanken på alle de som trenger et sted å bo.

For å få plass til alle sammen, må noen dyttes vekk:

– Vi våknet en dag til lyden av gravemaskiner og motorsager. De skar seg gjennom bærebjelker og gulvplanker. Tingene våre falt i vannet. Vi forsøkte å redde det vi kunne, vi protesterte og tryglet, men de rev ned hjemmene våre likevel. Myndighetene hadde sendt dem, de sa vi bodde her ulovlig.

Det er Noa, en mann i 30-årene, som forteller om julidagen i 2012. Den har limt seg fast i minnet. Han padler en enkel tre-kano stille mellom husene i Makoko, et slumområde midt i Lagos by hvor boligene er bygget på påler i en lagune. Opprinnelig en fiskerlandsby, lenge før Lagos ble en millionby, og fortsatt lever mange av de rundt 200 000 som bor her av fiske. Noa er en av fem ledere i området, han er født og oppvokst her og veldig stolt av hjemstedet.

– Tusenvis av mennesker mistet hjemmene sine den dagen, men de klarte ikke å fjerne oss. I over 150 år har landsbyen vært her. Faren min kom inn hit fra landsbygda da han var gutt, for nesten 100 år siden. Vi leverer fisk til hele Lagos, restaurantene er avhengige av oss. Vi har ikke noe annet sted å være, og jeg vil ikke bo noe annet sted heller. Vi er vannfolket, det er vår kultur å bo her, sier Noa. Han er yngst av 22 søsken. Alle bor fortsatt i Makoko.

Han ber meg sjekke Youtube for å se hva som skjedde dagen slummen ble rasert. Jeg ser motorsager og flammer som spiser opp de små styltehusene , voksne menn som gråter når det lille de eier faller i vannet og blir borte. Innbyggerne hadde fått 72 timer på seg til å flytte.

Byens brutale basketak

Noa og de andre beboerne i Makoko er ikke alene om å våkne til lyden av motorsager. Bare i Nigeria skal 2 millioner mennesker ha blitt gjort hjemløse etter myndighetenes ødeleggelser av slumområder. Men eksakte og pålitelige tall er umulig å finne, for når slummene og de som bor der ikke er registrert – hvordan telle hvor mange som rammes? Myndighetene selv er ikke alltid interessert i å telle. På engelsk kalles fenomenet slum evictions.

Noen kilometer fra Noas hus er et av verdens største byggeprosjekter i gang. En helt ny bydel langs Lagos kystlinje som investorene kaller Eko Atlantic. Her skal nesten en halv million mennesker bo. 250 000 skal pendle inn til området hver dag.

Arkitektens tegninger lover lykkelige mennesker spankulerende i solskinn, kaffe-slurpende på fortauskafeer og handlegater med vesker som koster mer enn Noa noen gang vil tjene. På byggeplassen koker det; gravemaskiner, heisekraner, store skip som pumper opp sand fra havbunnen. Skjelettet av tre leilighetskomplekser  er allerede reist og vi møter en av bygningsingeniørene, han er euforisk.

Clinton svetter og vinker

– Det blir fantastisk! Utsikt over Atlanterhavet, en liten lagune med plass til seilbåter og elveløp med gondoler. Ingen trenger å forlate Afrika når man kan få det samme livet her som i New York, bare med mye deiligere klima. Jeg inviterer deg tilbake på en drink om to år!

Han er fra Libanon, og vil helst ikke ha navnet på trykk. Men han er en av stadig flere utlendinger som tror på eventyrlig vekst i Nigeria. Men selv har han ingen planer om å bo i den nye bydelen. Jeg lurer på hvem som egentlig har råd til å bo her, i et land hvor 80 prosent av befolkningen lever for under to dollar dagen.

– Du vet, i et land med 80 millioner mennesker, om bare én promille av dem har nok penger til å kjøpe leilighet her, ville vi likevel ha fylt denne nye bydelen mange, mange ganger.

Før lå en offentlig strand her hvor Eko Atlantic bygges, et av de få uteområdene folk i Lagos hadde tilgjengelig – og som det ikke kostet noe å benytte seg av. Prosjektet har møtt protester fra miljøvernere.

Også arbeiderne har protestert i gatene på grunn av dårlige arbeidsvilkår. Men ropene druknet i lyden av sementblanderen, og i stedet kom USAs tidligere president Bill Clinton på besøk. Han skulle velsigne byggestarten i 2013. Pressebildene viser at Clinton gjorde som han pleier; svettet, smilte og vinket ivrig til de utenlandske investorene. Det var samtidig et farvel til fiskere som Noa.

–Bistanden har et utdatert verdensbilde

Urbanisten Erik Berg river seg i det grå håret. For mens byene vokser og slummene med dem, går bare fem prosent av all internasjonal bistand til byene.

–  Norske frivillige organisasjoner har få prosjekter for urban fattigdom, og holder seg unna diskusjoner om byutvikling, sier Berg. Han har jobbet med temaet i Utenriksdepartementet i 45 år. Nå er han pensjonert, men styreleder i Habitat Norge, en organisasjon som setter fokus på urbane utfordringer.

Berg mener bistanden henger igjen i et utdatert verdensbilde, den gang fattige bodde på landsbygda. Han peker blant annet på at å motarbeide eller unngå «Slum evictions» (slum-utkastelse, red.anm.) ikke er nevnt i FNs nye bærekraftsmål, til tross for at mål 11 handler nettopp om byutvikling.

Har blitt oversett

Men hvorfor så lite bistand til byene? Den britiske byforskeren David Satterthwaite skriver at urban fattigdom har blitt oversett. Når vi måler fattigdom som å leve for under 1 dollar om dagen, glemmer vi at det er dyrere å bo i byen enn på landet. Dollarmålet burde derfor settes høyere når vi snakker om urban fattigdom, mener han.

Hvem har ansvaret for at livet i slummene blir bedre? Satterthwaite gir en oppskrift med tre ingredienser. Først hva myndighetene kan gjøre; direkte pengeoverføringer til fattige, som støtte til skolepenger og helsetjenester, regulering av boligområder for fattige familier, og registrering av slumboere så de kan stemme og bli innskrevet på skoler. Dette krever naturligvis politisk vilje.

En mer markedsbasert tilnærming er å gi slumboere tilgang til billige lån så de kan skape sine egne arbeidsplasser. En tredje er å støtte sosiale bevegelser, så de fattige selv kan presse myndighetene til å føre en politikk som gagner dem.

Berg mener at et stort hinder er at de pengesterke lever så adskilt fra de fattige at de aldri behøver å forholde seg til deres elendige livsvilkår.

– Fordi de ikke ser de fattige, føler de heller ikke noe press for å gjøre noe med hvordan de lever, sier han. Ifølge Berg formes byene av kravene og behovene til de som har penger og innflytelse. Fattigdom, slum og kriminalitet som følger, blir en trussel de rike må beskytte seg mot. De murer livene sine inn bak høye gjerder og vakter i det som kalles «gated communities.»

– Kanskje kan man håpe at dette livet i «fangenskap» blir så uutholdelig at det til slutt blir et politisk krav – også fra de rike – om å gjøre noe med hvordan slumboerne har det, sier Berg.

Rive, bygge nytt eller forbedre

Styrelederen i Habitat Norge mener det hovedsakelig er tre ulike strategier som praktiseres når myndigheter skal forholde seg til slumområder:

Sanering, altså å måke de fattige vekk, eller bygge egne områder for de fattige, slik som for eksempel favelaene i Brasil, eller gjøre små forbedringer i slumområdene som allerede eksisterer. Berg holder en knapp på den siste.

– Nobelprisvinner Muhammad Yunus har sagt at fremtidens barn vil måtte gå på museum for å lære hva fattigdom var. Det er lite sannsynlig at han får rett. Mange ser på slum som en midlertidig bieffekt av byer i vekst. Men fattigfolk er fast inventar i verdens metropoler, og det blir umulig å feie dem rundt som søppel på gata, sier Berg.