De torturerte

Anne Håskoll-Haugen Artikler

Hvis du blir arrestert i Mexico, må du regne med å bli utsatt for tortur. FN og Amnesty mener torturbruken er ute av kontroll, og at myndighetene ikke gjør nok for å stoppe den. Lokale rettighetsorganisasjoner har et annet syn: Torturen er myndighetenes bevisste strategi for å undertrykke befolkningen.

Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.

Aftenposten innsikt |  | September 2015

Mexico. «Vi føler et liv ikke er verdt noe lenger», sier studenten Gerardo Torres. Han var 19 år første gang politiet arresterte ham under en skoledemonstrasjon. De sparket og slo ham så hardt at kneet knuste. Gerardo forteller at politiet skjøt med skarpe skudd mot elevene, og rett foran ham falt kameraten Gabriel til bakken. Han døde på stedet, skutt gjennom halsen. Da politiet senere fant skuddhylstre i Gerardos lommer, mishandlet de ham på det groveste for at han skulle påta seg skylden for drapet. Han ble bakbundet, kledd naken, slått, og politiet presset drapsvåpenet inn i hånden hans for å sette fingeravtrykkene på kolben.

«Jeg hadde plukket opp hylstrene fra bakken under demonstrasjonen. Jeg tenkte at ingen ville tro at politiet hadde skutt på oss hvis jeg ikke samlet bevis, så jeg fylte lommene mine med skuddhylstre», forteller han.

Gerardo sitter foran oss med kviser og tannregulering. Blikket flakker og beina rister. Det har gått tre år siden han ble torturert. På høyre hånd er fingeren bandasjert, to ledd mangler. Han har vært ute og demonstrert igjen, denne gangen ble han skutt av politiet i hånden med en tåregasspatron.

Tøffe fengsler

Gerardos historie er ikke unik. Mexico er et av landene i verden hvor tortur er mest utbredt. Meksikanske myndigheter fører ingen oversikt over omfanget, og myndighetene gjør heller ikke noe forsøk på å skaffe slik oversikt. Tall fra Amnesty viser at torturen i Mexico er blitt seksdoblet de siste ti årene. FNs nyeste rapport forteller at nærmere 60 prosent av varetektsfengslede de har snakket med, rapporterer at de er blitt utsatt for tortur.

Tallet er sannsynligvis langt høyere; i frykt for represalier tør mange ikke å fortelle om hva de er blitt utsatt for. Mange vet heller ikke alltid at grov vold fra politiet er ulovlig. I en egen varetektsinstitusjon kalt «arraigo», der mistenkte for organisert kriminalitet blir tatt inn, sier alle FN har intervjuet at de er blitt torturert.

Mexico har, som de fleste land, ratifisert internasjonale konvensjoner som forbyr tortur, blant annet FNs torturkonvensjon. De har også egne lover, riktignok mangelfulle, som forbyr tortur. For eksempel har ikke Mexico forbud mot vold fra politiet før man blir innbrakt i varetekt, for eksempel under pågripelse. Derfor er det heller ikke noe krav om å etterforske skyting og mishandling under en demonstrasjon, slik som Gerardo og kameratene hans ble utsatt for. Gerardo har heller ingenting å vinne på å klage på torturen han ble utsatt for i varetekt, for i hans hjemstat Guerrero, har de ikke engang innført eget torturforbud i sine lover.

Som torturoffer kan du heller ikke forvente mye; FN rapporterer at det knapt finnes noen tilfeller hvor meksikanske myndigheter har gitt torturofre kompensasjon, eller behandlet fysiske eller psykiske skader.

Slag, spark, skyld og skam

Bare fantasien begrenser. På et lite kontor i Mexico by møter vi legen Javier Enrique Sam, han leder organisasjonen CCTI (Colectivo contra la tortura y la impunidad). De arbeider med fysisk og psykisk rehabilitering av torturofre, i tillegg til juridisk bistand til ofre som vil forfølge sine klager på tortur. Her jobber to leger, en psykolog og en advokat. Organisasjonen mottar 100 000 kroner i støtte fra det norske utenriksdepartementet. De forteller om et arbeid i motbakke. Ifølge FN er bare tre politifolk blitt dømt for tortur siden 2005. Straffen blir karakterisert som minimal.

«Tortur er satt i system for å presse frem tilståelser», sier Sam. «Politiet bruker sjelden andre metoder i etterforskningen, det er lite kompetanse i politiet om vanlige etterforskningsmetoder. Når noen blir fengslet og saken avsluttes, viser myndighetene at de gjør noe med det høye kriminalitetsnivået. Om de har tatt rett person, er mindre viktig.»

Han fortsetter: «Slag og spark er de vanligste metodene, men bare fantasien setter grenser: strøm mot kjønnsorganer, kvelning med plastpose, simulert drukning og mineralvann blandet med chili helt gjennom nesen.»

«Både kvinner og menn utsettes også for seksuell tortur, men det er få vitneutsagn, spesielt fra menn, de vil ikke fortelle», legger psykologen Edith Escareño til. Voldtekter og vaginal og anal penetrering med gjenstander er ikke uvanlig.

Psykologen forteller at mange sliter med traumer, men at få er villig til å gå i behandling.

«De vil helst bare glemme. Mange føler på skyld og skam, og mange forstår ikke at det er tortur de er blitt utsatt for. De aksepterer volden fra staten. Det påvirker hele familier, ikke bare dem som er rammet. Bruken av tortur skaper mye frykt», sier hun. Det er sårbare grupper som fattige menn, urfolk og ulovlige migranter som er mest utsatt for tortur. Det forsterker den diskrimineringen og stigmatiseringen disse gruppene allerede er utsatt for.

Myndighetenes harde hånd

Kontrollert eller ikke. FN og Amnesty International viser i ferske rapporter at det er økende systematiske overgrep mot befolkningen i Mexico. FNs spesialrapportør for tortur hevder bruk av tortur i Mexico nå er blitt normalisert og noe befolkningen nærmest forventer å bli utsatt for i møtet med politiet og militæret.

«Men myndighetene ignorerer rapporten og har ikke fulgt opp noen av anbefalingene», sier Sam fortvilet.

1. april i år uttalte meksikanske myndigheter til CNN at rapporten ikke stemmer overens med virkeligheten, og at den fremmer et negativt bilde av landet. De kaller FNs rapport «uprofesjonell og lite etisk». Det overrasker ikke aktivistene i CCTI.

Amnesty mener torturen er ute av kontroll, de har titulert sin rapport på samme måte, «Out of control». Ifølge Amnesty International har myndighetene brydd seg lite om omfanget av tortur, og de mener det utilstrekkelige juridiske apparatet og straffefri-heten er det største problemet.

Dette er Javier Sam og kollegene helt uenig i.

«Ute av kontroll? Absolutt ikke, torturen her er fullstendig kontrollert. Tortur er bevisst satt i system for å skape frykt, det er del av et stort undertrykkelsesapparat. Målet er kontroll, og en befolkning i frykt er lett å kontrollere», sier Sam.

Skylder på narkotika

Han forteller at myndighetenes bruk av vold mot egen befolkning ikke er ny. På 1960-, 70- og 80-tallet benyttet sikkerhetsstyrker tortur systematisk for å kontrollere politisk opposisjon i den såkalte «dirty war». I dag begrunner myndighetene den harde linjen – kalt mano dura – med at det er nødvendig i kampen mot organisert kriminalitet, spesielt narkokartellene.

Tortur mot folkelig motstand. Men CCTI mener det er løgn at myndighetenes voldsbruk handler om kampen mot kriminalitet og narkotika.

«Staten bruker tortur for å undertrykke folks motstand mot en stat de ikke er fornøyd med. Slik kan de sikre sine egne politiske og økonomiske interesser», sier Sam overbevist.

Det er mange eksempler på voldelig behandling av protestanter. 24. februar i år slo politiet ned på en lærerdemonstrasjon hvor de marsjerte fredelig for høyere lønn. En pensjonert lærer ble slått i hodet av politiet til han døde. Bildene av den gamle mannen med stokk, blødende fra hodet, gikk verden rundt. Læreren Mario Santiago var til stede og ble slått i ansiktet. Vi møter ham hjemme i huset hans, hvor han har oppholdt seg siden. Han har ikke klart å gå tilbake på jobb.

«Når jeg tok hånden til ansiktet, kjente jeg at kinn og kjeveben var løsnet», forteller han. Han tilbrakte flere uker på sykehuset etter operasjonen og kan ennå ikke spise fast føde, to måneder etter hendelsen. Han sier mange lærere er blitt redde for å protestere etter det som skjedde: «Myndighetenes strategi er ofte vellykket», konkluderer Sam fra CCTI.

– Vi sover ikke så mye om nettene

I en annen landsby, rundt en time unna, erfarer også bonden Julian Blanco hva det vil si å heve stemmen. Don Julian er aktiv i en lokal organisasjon som i 11 år har kjempet mot et damprosjekt som vil legge 47 landsbyer under vann og tvangsflytte 25 000 mennesker. Her driver han en gård og dyrker mais, hibiskus, gresskar og tomater. Griser og høner har de også. En februarnatt i 2014 ble huset omringet av en tropp med tungt utrustede soldater.

«De slo meg ned med våpnene sine og siktet mot familien min. De trengte seg inn, tok bilder av oss og stjal det vi hadde av verdisaker», forteller den eldre mannen. Siden har militæret kommet tilbake åtte ganger. Julian har ført opp datoer på en papirlapp.

«Jeg ble bare mishandlet fysisk den første gangen. Men en gang kom en gruppe menn med hetter på hodet. Da begynte jeg virkelig å frykte for livet mitt. Jeg vet jo om alle de som ’forsvinner’ her i Mexico. De sa ikke mye, men jeg forstår jo at de vil skremme meg vekk fra å engasjere meg mot damutbyggingen.»

Nå lever Julian i konstant frykt for å bli bortført, og for at noe skal skje med familien hans.

«Ingen tør å besøke oss lenger. Kona mi, Tereza er blitt veldig tynn, og vi sover ikke så mye om nettene.»

Vi spør om han føler seg tvunget til å gi opp kampen. Don Julian ser i bakken og tar en pause, før han sier:

«Det er vanskelig … jeg vet at hvis jeg gir opp, slipper vi å være redde mer. Men jeg kan ikke, dette er hjemmet vårt, vi lever av jorden her og har ikke noe annet sted å dra. Vi hører hjemme her.»

Vold avler vold

Vi er tilbake på lærerskolen hvor studenten Gerardo viser oss rundt. Skolen er offentlig og undervisningen er gratis, guttene som studerer her kommer alle fra fattige kår på landsbygda. Rundt 500 gutter bor og får undervisning her. Mange av skolene har venstreradikale miljøer som myndighetene ønsker å sette en stopper for, ifølge flere menneskerettighetsgrupper. Flere skoler har allerede måttet stenge.

I september 2014 ble 43 av Gerardos medstudenter fengslet av politiet da de skulle samle inn penger til skolen. De er nå forsvunnet og antatt drept. Politiet har selv innrømmet å ha overlevert dem til kriminelle gjenger. På søppelfyllingen hvor

de kriminelle organisasjonene påstår at de ha dumpet og brent likene, har man bare funnet benrester etter én av dem. Foreldrene og de andre studentene er fortvilte og krever svar.

Gerardo peker den ødelagte fingerstumpen mot et veggmaleri han laget første året han gikk på skolen. Det viser en jordklode som smelter. Men det er ikke klimaproblemer han er opptatt av nå lenger. Gerardo viser oss i stedet bilder av to av guttene som har forsvunnet, og som sannsynligvis er drept. Han kjente dem godt.

«Politiet bruker vold, tortur og forsvinninger for å skremme oss vekk», sier han, og forteller at mange av guttene har forlatt skolen i frykt. Men de som er igjen, er rasende.

– Vi blir banket opp og har slept våre drepte venner ut av demonstrasjoner. Alt fordi vi krever bedre skoler. Nå nekter vi å la oss undervise, vi dedikerer all tid til å finne ut av hva som har skjedd med kameratene våre. Vi gir oss ikke, og er villige til å bruke vold hvis nødvendig. Men jeg bryr meg ikke lenger om jeg dør i kampen.»