Etter Tsjernobyl-ulykken ble verden ny; plutselig var ikke fienden en soldat med våpen, men lå gjemt i sylteagurker og kattepels som strøk mot leggen. Vi lærte å frykte våre egne ting og luften vi pustet. Men hvordan forstå en fiende vi ikke kan se?

Husk at koden nedenfor skal alltid stå under ingressen, Anne. Denne røde teksten skjules automatisk.

Ny tid | Reiseessay | Oktober 2016

Mens kveldsvakten satt alene i aprilkvelden og tenkte på hva han skulle gjøre i ferien, eksploderte lokket på reaktor fire i verdens største atomkraftverk. Eksplosjonen utløste en brann som var synlig fra byen Pripyat, et par kilometer unna. Brannen var blå og vakker. Folk hentet øl i kjøleskapet, laget smørbrød og satte seg på verandaen for å kikke. Morgenen etter syklet barna om kapp til reaktoren for å se. De var ikke barna til hvem som helst; foreldrene var ingeniører, kjemikere og teknikere med høy utdannelse i alt som hadde med atomkraftverk å gjøre. Det var derfor de bodde i Pripyat, alle i byen var håndplukket for å jobbe på anlegget.

Eksplosjonen som lokket dem ut i kveldsmørket var lyden av verdens største miljøkatastrofe. Men strålingen hadde ikke lukt, ikke lyd. Våre naturlige instrumenter; nese, øre og øyne virket ikke lenger. Vi, som var vant til at fare var noe vi kunne se; en flom, et gevær, eller føle; som en snikende sykdom. Det var det nyslåtte gresset som tok liv nå, og det var vanskelig å forstå. For dynen var like myk og potetene smakte like godt, så hvorfor flykte? Solen skinner, ingen røyk, ingen skyter på oss, er dette krig? Jeg har overlevd beleiringen av Leningrad og hungersnød, ingenting kan være verre enn det. Her er det bare å gå ut, se, kjøkkenhagen er i full blomst, ingenting er forandret.

Bønn for Tsjernobyl

Jeg sitter på bussen på vei mot Pripyat og leser om dagene etter ulykken. Det er nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj som har brukt 30 år på å samle inn vitnesbyrd fra tiden etter ulykken i boken Bønn for Tsjernobyl. Historier om alle de som ikke ville dra fra leilighetene sine da de ble evakuert. Om soldatene som ble sendt inn for å spa vekk radioaktiv jord, hugge ned trær og begrave hunder og katter som løp rundt med pelsen full av radioaktivt støv. De kjempet om å få jobbe nærmest reaktoren hvor lønnen var fire ganger høyere enn lenger unna, der strålefaren var mindre. Jeg leser om de som bestakk soldatene som holdt vakt med vodkaflasker for å få reise tilbake og hente pelsjakker og mat. Om kvinnene som snek seg inn på isolatet til sine strålesyke menn. Aleksijevitsj forundrer seg over hvorfor folk ikke var reddere. For selv om myndighetene holdt tilbake informasjon i begynnelsen, visste de raskt at de utsatte seg for fare. Dynen var ikke lenger en dyne, potetene ikke lenger mat; men i stedet en radioaktiv masse som endret arvestoffet i kroppen, forårsaket kreft og død. De første som reiste inn i området etter katastrofen ble lokket med diplom og 100 rubler. Var de gale?

Tsjernobyl endrer verdensøyet

Bussen nærmer seg reaktoren. Femti turister fikler med geigertellere i hånden og lytter intenst til guiden Vita som forteller om aborter og åpne sår. Om at vi ikke må sette oss i gresset og ikke ta på ting laget av jern. At det ikke er lov å gå i sandaler, shorts eller t- skjorte. Bare for sikkerhets skyld, som hun hele tiden gjentar.

– Hvor farlig er det egentlig, hviskes det mellom bussradene. Men ingen stiller spørsmål når guiden spør om vi lurer på noe. Hun sier at vennene hennes synes hun er gal som jobber inne i sonen, som hun kaller det. Vi kjører gjennom militære kontrollposter hvor unge soldater sveiper måleinstrumenter over bildekkene. Jeg signerer et dokument hvor det står at turoperatøren ikke tar ansvar uansett hva som måtte ramme oss av sykdommer i fremtiden. Jeg vrir meg i setet.

Men når vi kommer ut av bussen lukter det nyslått gress og syriner. En hare hopper over veien. Frykten jeg kjente på bussen er borte. Det er mai, og omtrent akkurat som dette må det ha sett ut den første morgenen folk våknet opp og så flammene over reaktoren. Turistgruppen presser seg gjennom gjengrodde gater. Boligblokker, tivoli, barnehager; her bodde en gang 50 000 mennesker. Nå er det bare skjelettet av byen som står igjen. Hvor mange som egentlig døde på grunn av ulykken er det ingen som vet. Jeg ser for meg hvordan soldatene veltet inn i gatene her. Tsjernobylulykken var ingen krig, likevel sendte Sovjetunionen inn unge gutter med nye våpen. Vi visste ikke om noen annen måte å møte fare på. Mange i boken forteller om den underlige kontrasten mellom soldatene og den fredelige byen i vårsolen, helt tom for folk. For hva skulle de skyte på, et radioaktivt epletre i blomst?

Jeg tenker på det Aleksijevitsj skriver om at Tsjernobyl var mer enn en ulykke, at Tsjernobyl lærte oss å frykte våre egne ting, luften vi pustet, men også menneskene rundt oss. Et menneske var plutselig en potensiell bærer av DNA- feil, et objekt som måtte dekontamineres. I boken forteller de som var unge da, at ingen ville være kjæreste med en fra Tsjernobyl. Jeg tenker på alt vi er redde for nå, og tror hun har rett. Farene er usynlige og overalt: Sprøytemidlene på tomatene og hormon- hermere i ansiktskremen. Miljøgifter i plastleker, og i klærne vi har på oss. Er Osloluften ren nok? Blir jeg syk hvis jeg bader ved Langøynene? Er det stråling fra mobilen? Hva er det egentlig i dette brødet, det mugner jo aldri. Er det giftstoffer i malingen? Også teknologien har vi blitt reddere for; genmanipulert mat, kunstig intelligens, transhumanisme. Kanskje er det ikke fremskritt, men vår egen undergang vi finner opp? Myndighetene sier det er trygt men det sa de til innbyggerne i Pripyat også! Og menneskene, de er farlige, noen man måtte beskytte seg mot, selv de aller nærmeste. HIV! Vær forsiktig, du kan bli smittet, de er syke, men du kan ikke se det! Vi lærte å kreve helsesjekk av kjæresten. Bruke gummi. Og naboen, er han terrorist? De kan se vanlige ut, men selv en skolejente med sekk på ryggen kan sprenge. Og de flyktningene, moren med skaut og tre barn, de ser hyggelige ut, men kanskje er de forurenset av ideer som vil utslette det vi tror på? Jeg lengter til 2.verdenskrig da fienden hadde uniform.

5 -4- 3- 2- 1 -0

Vi går i saueflokk og nærmer oss den ødelagte reaktoren, går så nært inntil vi kan. Guiden peker ivrig og forteller at den har lekket som en sil i 30 år. Jeg kikker rundt, er det bare jeg som begynner å lure på hvorfor jeg har betalt 60 Euro for å stå ved siden av en reaktor som er lekk? Men de tyske og spanske turistene har øynene klistret på geigertellerne. De er misfornøyde med de lave utslagene og stikker telleren ned i jorden i jakt på høyere utslag. Dytter den bort på gjerder, i husvegger. Her! En tysker vifter med armene, geigertelleren piper som nedtellingen til en detonering, han har funnet en jernseng i den gamle barnehagen som gir utslag. Gruppen stimer til, fisker opp telefonene og selfie- stenger skytes ut: Og med hodet mot geigertelleren og den radioaktive sengen gliser de til Instagram og venter på likes. – Skriv at du føler deg strålende! sier en datter til faren, som ler høyt. Jeg ler litt jeg også mens jeg febrilsk feier vekk bjørkebladene som stryker meg over pannen.

Noen sier at en grunn til at vi ikke klarer å gjøre noe med klimaforandringene er at vi er programmert til å reagere på umiddelbar fare. Vi hører hva forskerne sier, bekymrer oss, men fortsetter å gjøre alt vi ikke bør. I valget mellom økologiske tomater til 40 kroner og de vanlige til 25, velger de fleste det siste. Vi skal jo til New York i sommer, må spare penger til det. Og kanskje er det bare tull med økologisk tomat likevel, et salgstriks fra snikete bønder som forsøker å utnytte angsten for usynlige farer. Jeg har jo ikke blitt syk så langt. Hadde tomaten hatt grønne flekker eller en giftig stinkende sky rundt seg, hadde vi kanskje valgt annerledes. I Bønn for Tsjernobyl er det mange som innrømmer at de visste det var farlig. Men det var litt spennende også, følte de var med på noe stort, fikk være helter og få medaljer. Kanskje har Aleksijevitsj rett i at Tsjernobyl ble starten på en annen måte å forstå fare på, men spørsmålet er om vi ble noe klokere av det. Når vannet er for skittent til å drikke og biene slutter å fly, hjelper det ikke med jagerfly og soldater. Jeg står i ballsalen i Pripyat, hvor de danset gjennom natten mens reaktoren brant noen kilometer unna. Jeg ser mine artsfrender jakte på dødelige doser med stråling og instagram-likes, og lurer på om jeg iakttar min egen undergang.